Dag 2 oppdrag : "Hvor er jeg?"
Jeg våkner opp i en tåke, uten å vite hvem jeg er eller hvor
jeg befinner meg. Det store spørsmålet i hodet mitt er “Hvilken dag er det?”. Etter en time som
føltes like langt som et vondt år begynner hjertet mitt endelig å slå igjen og
jeg kommer kjapt på hvilken dag det er. Det er dag nummer to. Sakte men sikkert
oppdager jeg også at det befinner seg andre på rommet mitt. Disse mennenskene
viste seg seinere å være mitt reisefølge. Blant de var Godseier Roger , en mann
som jeg den dag i dag mistenker for å være en robot. Han blir tydeligvis ikke
fyllesyk, noe som alltid er gøy når en selv frykter hjerteinfarkt og hjerneslag
dagen derpå. Stein var også i relativt grei form etter gårsdagens partytriks og
når det kommer til Andre så hadde han allerede bakt morgenbrød til oss.
Riktignok for de spesielt interesserte, men han skal ha for innsatsen. Dessverre skjønte jeg altfor raskt at dette
reisefølget var klare for å komme seg ut i frisk luft. Noe som betydde at jeg
måtte igjennom hele pampers up and go prosessen. Jeg måtte reise meg opp. Modig setter jeg det
første beinet ned på bakken, det skjelver og det føles langt i fra sterkt nok.
Her vurderte jeg kraftig å gi tapt, men et sitat fra Rocky IV gav meg mot
“:You’re
gonna have to go through hell, worse than any nightmare you’ve ever dreamed. But
when it’s over, I know you’ll be the one standing. You know what you
have to do. Do it.”
Nådeløst setter jeg det andre beinet i bakken og i et episk
cinematisk øyeblikk hvor kun Requim for a tower kunne vært bakgrunnsmusikken så
reiser jeg meg opp. Etter litt sjangling står jeg støtt og trygt på mine egne
ben. Jeg kunne ikke fatte det, jeg stod helt av meg selv! Jeg så meg stolt
rundt i rommet, men alt jeg fikk i retur var en beskjed fra Andre om at vi
måtte komme oss avgårde og at puben solgte øl denne dagen også. Andre liker
nemlig å ta med seg morgenbrødet sitt på de to første stedene han drar. Han er en real kar.
Når fem karer bosatt i Bergen drar på ferie så er det jo
klart at det skal regne litt, men regn skremmer ikke oss lenger så vi går
bestemt til nærmeste sted der de selger mat og øl. Vi klarte i det minste å
finne et sted som dekket et av de behovene. Det skal sies at det var god øl
der. Ølen lindret raskt mine smerter og
jeg inntok enda raskere rollen som norsk turist hvor man må avslutte
hver setning med “Det er bedre i Norge”. Andre var på motsatt side av spekteret og
kommenterte at alt var bedre her enn i Norge.
Sitat som “Her får vi jo servert ølen på bordet. Sånt får vi ikke i
Norge” og “Hva er det for noe? Er det der en fugl? Sånt har vi ikke i Norge”
Godseier Roger og Stein var ikke så interessert i våres pågående samtale, så de
tok ansvar og bestilte en ny øl til oss. Den het kwak og var relativt OK etter
min mening og ble servert i et høyst upraktisk glass. Glasset var formet som et
langt tykt sylinder med en stor ball i bunnen. Hvor de fikk inspirasjonen fra
vil ikke jeg gå innpå, men alt jeg kan si er at Roger var den eneste som klarte
å håndtere dette glasset.
Seinere klarte vi faktisk å få i oss litt mat og vi følte at
vi var klare for litt sightseeing. I
løpet av de første fem minuttene med sightseeing finner vi en egen ølsjappe som
solgte alt for mye god øl til å ikke ta en nærmere kikk. Vi kikker rundt en stund og bestemmer oss for at
vi kan like så greit kjøpe litt her slik at vi kan ta det med på rommet
seinere. Etter en god time så hadde vi kjøpt et par poser med øl hver og prisen
havnet på beskjedne 87euro tilsammen. Om mulig så ble vi enda mer forelsket i
Belgia. Når vi skulle til å dra, så skjedde det noe skjebnesvangert. Mannen som
eide sjappa viste oss en reklame hvor det stod at hvis vi handlet for 100euro
kunne vi få med en Westvleteren 12 på kjøpet. Lite visste han at det var som om
Frodo i Lord of the rings skulle sagt “Forresten, du har ikke lyst på den
ringen her.” til Mordor. Westvleteren
12 var nemlig en stor del av grunnen til
at vi dro til Belgia. Den er kjent for å være verdens beste øl og vi nølte ikke
når vi fikk muligheten til å få tak i den. Vi kastet muntert ned litt ekstra i
handlekurven og gikk i fra sjappen med
et skummelt bredt smil. Det føltes nesten for lett, det var kun dag
nummer to og vi hadde allerede fått tak i drømmeølen! Vi var fortsatt ganske
uskyldige og visste fortsatt ikke hva som var fremfor oss.. så der gikk vi
stolte og kry og var på vei tilbake til hostellet for å legge fra oss posene når
plutselig oppdager en gigantisk pub som heter delirium cafe. Vi så på hverandre
og bestemte oss raskt for at vi var nødt
til å ta en liten kikk. Når vi kom inn på denne fantastiske puben ble vi møtt
av god musikk, fett interiør og en hyggelig bartender som hilste på oss som om
vi skulle ha møtt hverandre før. Dette var god stemning.
Etter noen øl og litt skitsnakk vurderer vi sterkt å gå
tilbake for å få levert fra oss posene, men bartenderen er rask på å informere
oss om at puben i etasjen under åpner om kun noen få minutter. Et par øl til
kunne vel ikke skade, så vi gikk ned og tok et par øl der også. Nå var det på
tide å dra, men på nytt ble vi informert om at puben to etasjer ovenfor oss
åpner om svært kort tid. Jaja, tenkte vi og tok turen opp for å sjekke det ut. Der
ble vi møtt av smilende bartender som sa “Hey, its you guys again! Good stuff!”..
Det første som slo meg var at det er typisk belgiske mennesker å ikke se
forskjell på hvite folk, men jeg orket ikke å ta opp den diskusjonen der og da.
Etter en time eller to så skjedde det et mirakel, vi forstod fortsatt at vi
burde gå tilbake på hostellet og legge fra oss posene. Vi fryktet at noen ville
stjele vår verdifulle Westvleteren 12. Heldigvis for oss så er Stein en dyktig
bokser, det eneste problemet er at han også er flink til å tegne. Så det er
vanskelig å vite 100% om man er trygg, men vi hadde ikke noe valg. Turen
tilbake gikk relativt smertefritt og vi bestemte oss for å ta en liten lur før
vi gikk tilbake til Delirium Cafe. Alltid lurt med en liten lur! Merkverdig nok
så skjedde det enda et mirakel, vi klarte å stå opp! Jeg våknet riktignok opp
av at jeg ble forsøkt voldtatt av Andre, men denne gangen hadde begge klær på.
Det må sies at jeg ikke var klar for byen når jeg våknet. Når man har hatt en
promille på nivå med en polsk trailersjåfør så er det hardt å våkne etter kun
en time med søvn. Jeg tror den nærmeste beskrivelsen må være følelsen av å bli
født 4-5 måneder for tidelig. Kroppen er ikke helt som den skal være. Godseier
Roger hadde selvfølgelig ikke noen problemer med å komme i gang igjen, den
jævla roboten må være drevet av alkohol. Stein følte seg litt trøtt, men det er
mer bekymringsverdig når Stein ikke føler seg trøtt. Derfor kom vi oss relativt
raskt ut på byen igjen.
Vi følte oss litt gode i gassen etterhvert og fant ut at vi
burde prøve å få litt kontakt med noen jenter.
Det kan man jo alltids kombinere med øl og siden vitenskapen sier at
jenter bestemmer seg allerede innen de første syv sekundene om de liker en gutt
eller ikke så var vi vel inneforstått med at våres oppgave ville være å få de
til å ombestemme seg etter de syv sekundene. Det skjedde ikke et mirakel
nummer tre denne kvelden. Etter en relativt lang og hard kveld avsluttet jeg med
å vise partytrikset som jeg lærte av Stein! Mektig imponert ble han.
